Klipper Kaisa Dahl: «Alle kan ha en stemme og fortelle en historie gjennom film»

«Du må ta bilde av meg nå. Av at jeg står over komfyren og spiser middag rett fra gryta.» Kaisa ler. En helt vanlig dag i Dahl-familien, som består av Kaisa, sønnen Marvin, katten Fredrik og for tiden en venninne, som har stått for middagen.

Kaisas hverdag er travel. Som frilanser sier hun ja til de prosjektene hun får, enten som regissør, klipper eller castingansvarlig. I det siste har hun hatt på seg regissørhatten, og drasser med seg et stort Ikea-nett med rekvisitter, som kaffetrakter og et glass med kattehår, til filmsettet hver dag. Når hun kommer hjem hjelper hun Marvin med leksene, hiver i seg litt middag og gyver løs på en ny jobb eller på dokumentarfilmen hun lager.

«Jeg er jo en potet, så jeg tar på meg alt av oppgaver.»

Noen personer bruker hele livet på å finne ut hva de vil bli og, men ikke Kaisa. Hun føler seg heldig siden hun aldri har vært i tvil om hva hun ville jobbe med. For Kaisa var det nemlig bare ett alternativ. Hun skulle jobbe i filmbransjen.

Åpenbaringen kom allerede som 8-åring, da hun så en science fiction film som kom til å påvirke livet hennes for alltid.

«Jeg så Jurassic Park med pappa, og var så j****g redd. Men pappa, som er så pragmatisk og fornuftig, forklarte meg hva som faktisk skjedde på settet for å lage de skumle scenene. ‘Det står en lyskaster her, og bak kameraet er det 150 personer som jobber med filmen’, fortalte han. Jeg tenkte at det måtte være så utrolig fett å stå bak kamera og se skuespillerne jobbe.»

Innen filmen var omme var valget tatt. Kaisa skulle jobbe i filmbransjen. Da tiden kom for å velge utdanningsretning søkte hun seg inn på medier og kommunikasjonslinjen på Forus videregående skole. Så bar det videre til fjernsyns- og multimedieproduksjon på Universitetet i Stavanger. Studiet var veldig praktisk. Det var ikke bare å møte opp på forelesninger og ta et skippertak på slutten av hvert semester. Kaisa klokket inn minst 50 timer på skolen i uken. Dette hadde vært mye for enhver student, men Kaisa gjorde det samtidig som å være mamma til Marvin, som nå er åtte år.

Det var tungt. Studietiden krevde at Kaisa måtte ta harde valg og gjøre strenge prioriteringer. Hun hadde praksis i Trondheim, og tilbragte 17. mai alene i bartebyen mens familien feiret nasjonaldagen hjemme i Stavanger. Det var tøft. Ikke bare fordi hun var borte fra familien, men fordi folk er flinke til å dømme dem som tar utradisjonelle valg.   

«Jeg møtte på mange fordommer. Mange har noe å si om en mor som flytter til en annen by for å fokusere på karrieren. Jeg møter fortsatt på fordommer hver gang jeg går ut døra! Jeg har gjort noen ofre. Men Marvin har ikke tatt noe skade av det. Han har vokst opp med å se en mor som jobber hardt for å nå målene sine. Jeg håper det blir vanlig for han, å se at kvinner også kan satse på karrieren, samtidig som de har en familie.» 

Engasjementet i stemmen vokser mer og mer når Kaisa prater. Det er tydelig at hun blir oppgitt av å snakke om dette. De tradisjonelle kjønnsrollene, og de forskjellige forventningene til menn og kvinner, har hun møtt på og kjempet mot hele livet.

Hun ble oppmerksom på disse kjønnsrollene tidlig. På medier og kommunikasjonslinja husker hun at det alltid var guttene som tok kontroll over kameraet da de skulle lage film, mens jentene skrev manus og ordnet alt i bakgrunnen. Kaisa hadde jo også lyst til å filme, men siden hun ikke kunne alle innstillingene på kameraet og ikke var 100 prosent sikker på egne ferdigheter, lot hun guttene  ta den rollen.

«Jeg tror nesten ikke at jeg tok i et kamera før langt ut i bacheloren min. Jenter tviler ofte på egne ferdigheter, og tør derfor ikke gripe alle sjansene vi møter på. Men det er ingen som kommer til å gi deg ting. Det var ingen som spurte meg om jeg hadde lyst til å prøve å filme. Du må ta litt plass. Vi jenter må bli litt tøffere!»

Denne oppmerksomheten på kjønnsrollene har vært med å forme Kaisas engasjement for kvinnesaken og likestilling. Det brenner hun sterkt for. Så sterkt at dokumentarfilmen hun skal lage for å fullføre mastergraden handler om overgrep. Kaisa ble frustrert og oppgitt da hun så hvordan mange reagerte på Hemsedal-saken fra 2014. Så nå lager hun en dokumentar hvor et voldtektsoffer forteller om hendelsen og livet etter på. Kaisa vil skape et ærlig, åpent og ufiltrert innblikk i hvordan det er å fortsette med livet etter en så traumatisk hendelse. Dokumentaren har krevd mye tid, men den også vært psykisk utmattende for Kaisa. Hun har vært både regissør, psykolog og storesøster for filmens hovedperson.

«Flere ganger har jeg tenkt å bare drite i masteroppgaven. Jeg trenger den ikke for å få jobb uansett. Men jeg skylder hun som forteller historien sin å bli ferdig. Det er veldig viktig for meg å få frem det hun har vært igjennom. Det er det jeg elsker med filmer. At alle kan ha en stemme og fortelle en historie.»

I tillegg til dokumentaren er Kaisa aktiv i film- og mediebransjen i Stavanger. Karrieren som frilanser har dratt henne i mange forskjellige retninger. Hun jobber i Screen Story, hvor hun i hovedsak driver med klipp, men også manusforfatting og regi. Kaisa har også vært involvert i flere kortfilmer de siste årene. Hun bidro på barnefilmen «Valpen» og var lysassistent på «Hvalagapet», som hadde sin internasjonale premiere på Berlinalen tidligere i år. I tillegg har 29-åringen vært involvert i castingprosessen på flere prosjekter, som NRKs storsatsing «Lykkeland», «Hjertestart» og «Thelma».

Kaisa har vært en del av Zoaring-teamet i litt over halvannet år. Her stiller hun opp som klipper når det trengs, og fungerer som produksjonsleder Noahs høyre hånd. Det var gjennom Noah at hun begynte å frilanse for Zoaring. De gikk på universitetet sammen, og Kaisa stilte opp da han trengte hjelp til å takle den økende arbeidsmengden i bedriften.

«Bortsett fra det lille Noah hadde fortalt meg, hadde jeg ikke hørt om Zoaring før. Jeg hadde akkurat begynt å frilanse, så det var perfekt timing.»

Livet som frilanser kan være ensomt. Kaisa forteller at man lett kan føle seg erstattelig og uten tilhørighet. Men hos Zoaring føler hun seg ikke som en frilanser — hun føler seg som en på laget.

 «Det er veldig godt å komme inn og sitte på Zoaring. Først og fremst er arbeidsmiljøet knallbra, og det slår alt! Man føler seg så trygg her. Også er det et fantastisk kontorlandskap. Jeg er ikke den samme uten Zoaring, og Zoaring er ikke den samme uten meg!»

Kaisa er et sprudlende og uunnværlig medlem i Zoaring-teamet, og vi ser frem til mange år med gode samarbeid!