Kultur formes over mange år, og er alltid til stede. Forskjellige kulturer merkes spesielt godt når vi reiser, på godt og vondt. Da jeg flyttet til Australia, ble jeg slått i bakken av hvor gjestfrie, uformelle og imøtekommende folk er. Det var utrolig lett å få nye venner! Her i Norge kan vi nok ikke sies å være like åpne. Vi er hyggelige, men ofte vanskelige å komme innpå. Samtidig sies det at når man først kommer på innsiden, er vi lojale og strekker oss langt for dem vi har i vår nærmeste krets.

Noen andre (stereo)typiske trekk ved norsk kultur:

• Vi har en stor intimgrense – minst to meter mellom oss og andre, takk!
• Vi hilser ikke på naboen, men sier «hei» til alle vi møter i skiløypa eller på fjellet.
• Vi får dårlig samvittighet hvis vi sitter inne når sola skinner.
• Vi elsker å snakke om været.
• Vi liker ikke å ha folk sittende ved siden av oss i kollektivtrafikken eller andre offentlige steder.
• Vi er utrolig stolte av Norge, kulturen vår og hvem vi er – faktisk viser forskning at vi scorer høyt på etnosentrisme. Og det er jo litt morsomt, for det er jo ganske motsatt av janteloven, som også er sterkt forankret i oss. Det viser vel at kollektivt kan vi tro at vi er noe, men ikke individuelt. Da er du arrogant!

Jada. Sikkert litt satt på spissen her, og det finnes utrolig store variasjoner innenfor en kultur også, men jeg tror nok mange kjenner seg igjen!

Et annet sted kultur merkes veldig godt, men kanskje ikke snakkes nok om, er på arbeidsplassen.

Jobbkultur i Norge

‍
Den norske jobbkulturen er unik. Vi har et godt arbeidsmiljø og en uformell tone med kolleger, men vi prioriterer sjelden å ta en middag eller en øl sammen etter jobb. Arbeidet skal være effektivt, slik at vi kan komme oss hjem til familie, venner og fritidsinteresser.

Kleskoden er avslappet, og vi har på papiret ganske flate hierarkier. Sjefen sykler gjerne til jobb i refleksvest og kondomdrakt, slår av en prat ved kaffemaskinen og spør ansatte om råd. Dette ville vært uhørt i mange andre kulturer! I flere asiatiske land ville det for eksempel vært sett på som nedverdigende for en leder å sykle til jobb, og i mange land er det utenkelig å ha et så avslappet forhold til sjefen.

Ja, noe av dette er stereotypisk, men mye av det er godt dokumentert i både forskning og bøker. Vi kan selvfølgelig ikke generalisere alle, men enten vi vil eller ikke, oppfattes vi ofte på denne måten.

Ulike perspektiv gir mange sannheter

‍
Mye av dette har jeg fått mer innsikt i fra boken The Culture Code, og den var full av «Hva?!», «Kødder du?» og «Det ante jeg ikke!»-øyeblikk. Det er faktisk utrolig hvor forskjellige vi er! Og akkurat dette skaper utfordringer i dagens arbeidsliv, der store, internasjonale selskaper med ulike mennesker og kulturer må samarbeide og fungere sammen.

Jeg bet meg merke i et eksempel i boken.

En gruppe amerikanere og en gruppe japanere ble bedt om å ta et portrettbilde.
Da bildene ble vist frem, reagerte de slik:

• Amerikanerne: «Instruksene sa at vi skulle ta et bilde av en person, og bildet til venstre viser en person. Bildet til høyre viser et rom. Hvorfor tok japanerne et bilde av et rom når de skulle ta et portrett av en person?»
  ‍
• Japanerne: «Bildet til venstre viser ikke en person. Det er et nærbilde av et ansikt. Hvordan kan vi forstå noe om personen kun ut fra ansiktet? Bildet til høyre viser en person i en kontekst, med omgivelsene rundt. Det forteller oss mer om hvem personen er. Hvorfor valgte amerikanerne et nærbilde, som utelater så mange viktige detaljer?»

Shit, mindblow! Noe jeg aldri har tenkt over, men begge to har jo rett – sett fra sitt perspektiv. Det finnes ikke et fasitsvar, bare to ulike måter å tolke oppgaven på. Men i en jobbsituasjon, der vi samarbeider med mennesker fra ulike kulturer, blir vi sjelden presentert med begge perspektiver på en så tydelig måte. I stedet kan det oppstå misforståelser og friksjoner, som igjen fører til ensomhet og misnøye på arbeidsplassen.

Hva kan vi gjøre for å unngå at disse forskjellene skaper avstand i stedet for forståelse? En av nøklene mener jeg ligger i det siste ordet der – forståelse.

Forståelse er nøkkelen til bedre samarbeid

Akkurat nå jobber vi i Zoaring med et stort prosjekt hvor vi hjelper en kunde med å lage kommunikasjon som skal bidra til bedre kulturforståelse og samarbeid. Men for å forstå andre, må vi først forstå oss selv. Vi må åpne oss for andre kulturer og innse at det ikke alltid finnes et rett eller galt – bare ulike måter å se verden på.

Jeg er fortsatt i startfasen av å utforske dette temaet, men det er noen ting som er åpenbart for meg. Og det er at vi må bli flinkere å:

• Forstå hverandre.
• Forstå hvor vi kommer fra.
• Forstå våre egne ubevisste fordommer.
• Forstå ulike perspektiver.

Og ikke minst, akseptere forskjellene. Til og med omfavne dem! For tenk deg en verden uten disse kulturforskjellene – forutsigbar, flat og rett og slett kjedelig. Nei, vi har nok godt av å legge bort kneipbrødet med hvitost av og til, og heller ta oss en spicy wrap. Smaken av nye perspektiver kan tross alt gjøre oss alle litt rikere.