Disse grubleriene er nok til å gi selv den mest sindige vestlending teknologi-filosofisk angst. Utad sier vi gjerne ting som: “Ja, ja, men den greia der (AI-chat/tekstgenerator/språkmodeller) vil aldri få frem snerten, skråblikket og det underfundige som jeg (forfatteren) mestrer til fingerspissene.”

Men er det ikke nettopp dette vi ser konturene av? For hva er vi, egentlig, annet enn en filtreringsmaskin som plukker opp et perspektiv her, som vi kobler med en innsikt der, som i sum gir et stykke skrivearbeid som føles noenlunde originalt. Selv om både du og jeg er smertelig klar over at dette, vårt originale arbeid, i flere tilfeller gir et påviselig utslag i en plagiatkontroll.

Mennesket vs AI-en

Og nei, takk som spør, jeg mener ikke at alle skriveføre mennesker kommer til å miste jobbene sine i morgen. På den måten er jeg en kanskje en teknologioptimist? Men jeg er derimot sikker i min sak på at det er vi som må ta eierskap til disse verktøyene og bli arbeidslivets fremste eksperter – med mindre vi ønsker å bli overflødige. På sikt.

Vi ser forøvrig de samme tendensene i flere fagfelt. AI-genererte bilder, “syntetiske” og programmerbare videoer og presentasjoner. Reaksjonene fra disse industriene pleier å være forutsigbare i sin natur: Vi mennesker gjør en mye bedre jobb. Vi får til ting som en kunstig intelligens aldri vil klare. Og når det gjelder enkelte parametre er det kanskje korrekt. Men samtidig er denne motstanden nytteløs så lenge markedet er villige til å betale for at 80% av innholdet genereres av en kunstig intelligens, til 20% av kostnaden.

Samtidig må vi erkjenne at denne teknologien fortsatt bare er i sin spede begynnelse. Det enkle faktum at jeg skriver dette – om mulighetene som ligger i denne teknologien – bør anses som en hyllest til hva vi, som art, klarer å oppnå. Og samtidig er det skremmende å tenke på at utviklingen av denne teknologien raskt vil overgå det vi mennesker har brukt hundretusenvis av år på å få til.

Woke-intelligens og dårlige rim

I et forsøk på å roe mine frynsete nerver, bestemmer jeg meg for å gå rett til kilden. Aller først i et forsøk på å undergrave teknologien. Selvsagt. Jeg gjør det enhver 33 år gammel mann med respekt for seg selv gjør.

“Skriv en erotisk novelle.”

Negativt. Den gikk ikke på limpinnen. Men så forsøker jeg en dobbelbløff.

Ok, så kunstig intelligens har også blitt woke. Nok om det. Men jeg har fortsatt et innstendig ønske om å gjøre AI-en forlegen. Jeg vil ydmyke den!

Patetisk. Dette kan knapt kalles intelligens? Igjen:

Er det mer innsikt å få?

Ok. Man får stedsnavn, men ikke et limerick, og på kjøpet får du en full manns tankekjør. Greit nok. Så da kan vi i alle tilfeller konkludere med at vi, som skrivende mennesker, enn så lenge kan livnære oss av å skrive erotiske noveller og limericks. Det er da noe.

Men så snur jeg tankesettet mitt. Jeg ønsker å undersøke om det finnes innsikt her, noe å ta med seg av tankegods. Jeg har også blitt fortalt at man får mer interessante svar dersom man “tweaker” kravene man stiller.

AI-ens paradoks

Ok, så vi står altså ikke i direkte fare for å miste jobben i helt nær fremtid. Men det er verdt å merke seg de paradoksale svarene på punkt 1, 2 og 4. Forslaget er at det vil bli enklere for deg å skrive, fordi du slipper å skrive. Som jo ikke er et spesielt lystig syn på hvorfor AI, som verktøy, gjør livet vårt enklere. En mer optimistisk vinkling er at det vil/kan bli enklere å generere ideer og rammeverk til tekster. Altså tanken om at skriving i fremtiden blir en symbiose mellom kunstig intelligens og vår kjedelige, gammeldagse og utdaterte intelligens.

Som idégenerator kan AI være et nyttig verktøy i en travel hverdag. Samtidig står vi i fare for å miste noen av de merseintvoksende og seige tankene, perspektivene og ideene. Men det har vel de noget eldre allerede klaget over i cirka tusen år? Sånn sett er det kanskje bare en kraftig forsterkning av de mørke understrømmene som allerede finnes.

Juks på bestilling?

Det er veldig mange relevante og problematiske innvending knyttet til bruken av AI-genererte språkmodeller. Først og fremst har skoleverket, med rette, hevet en kritisk røst. Det at en 13-åring nå i løpet av fem sekunder kan “bestille” en unik og forholdsvis rasjonell og sammenhengende analyse av Ibsens Et dukkehjem er åpenbart problematisk for lærings- og vurderingsmodellen vi bygger den moderne skolen på. Dette er noe annet enn å bruke Google Translate når du skrive en engelskoppgave, eller en kalkulator på en matteeksamen. Man hopper på sett og vis bukk over selve premisset for det å lære noe. Det er ingen motstand. La oss se på et eksempel:

En trussel for demokratiet?

En annen bekymring er at denne tjenesten kan bidra til å oversvømme internett med generert innhold, som er lite unikt og som ikke tilfører noe nytt til samfunnsdebatten. Altså kan det bli et reelt demokratisk problem (dette er en parafrasering av noe ChatGPT selv svarte på spørsmål om hva som er problematisk ved denne teknologien).

Ikke lukk øynene for teknologien

Om vi liker det eller ikke, er dette teknologi som kommer til å være en sentral del av ekstremt mange fagdisipliner i fremtiden – med mindre verdenssamfunnet unisont bestemmer seg for å forby det. Dermed er det vår plikt til å lære oss teknologien, bruke det som et verktøy, og be til høyere makter om at vi har gått av med pensjon før AI-en blir så bra at alle jobbene våre blir borte. (Og jada, jada, det kommer helt sikkert mange andre jobbmuligheter i kjølvannet av dette. For eksempel kan vi jobbe med å godkjenne AI-ens svar før det sendes til alle landets elever på eksamensdagen.

Så, helt til slutt, for å lette litt på stemningen:

Da er det bare til å putte skjærtorsk i sekken, ta på seg VR-brillene, logge på chat.openai.com og starte arbeidet!

‍

‍