Bjørnar Hauge Døhlen: «Illustrator and professional autist.»

«Jeg har en ekstremt livlig fantasi. For å si det mildt. I barnehagen pleide jeg visstnok ofte å få ‘stirrå’. Jeg spacet helt ut. Jeg lot hodet mitt ta meg til et helt annet sted, og bygget opp egne universer, egne figurer. Det kan jeg vel kanskje, til en viss grad, gjøre nå også.»

La oss bare ta dette med diagnosen med en gang. Det er Bjørnar selv som har kommet opp med den smått fantastiske beskrivelsen «illustrator and professional autist». Det var allikevel ikke før mot slutten av barneskolen, og tidlig på ungdomsskolen, at det ble klart for ham – og de rundt – at det som alltid hadde vært litt annerledes ved Bjørnar skulle vise seg å være en diagnose. Asperger syndrom. Som betyr at man har en autismespekterdiagnose. 

Bjørnar har enorme mengder humor. Og selvironi. Han er en interessant samtalepartner, deltar i sosiale settinger og er faglig dyktig. Det er bare i korte glimt man forstår at tankene hans drifter i litt andre mønster, og på litt andre måter, enn hos oss andre. Dersom dét skal være den ønskede målestokken. 

«Det er litt forskjellige ting jeg har vanskeligheter med. Jeg sliter litt med å forholde meg til andres interesser. Hvis jeg ikke har felles referanser med andre, så sliter jeg litt med å engasjere meg. Hvis det gir mening? Og så er det dette med sosiale kodekser. Sånne veldig finstemte nyanser i måten folk forholder seg til hverandre. Det er ting som må læres. Det er liksom grenser for hvor lenge folk gidder å snakke om én enkelt ting. Jeg har jo lyst til å snakke meg ‘ferdig’ om det. Ja, om disse litt spesielle tingene jeg interesserer meg for.» 

Annerledes-tenkning er jo generelt noe kommunikasjonsbransjen ofte skryter av, men veldig  sjelden faktisk leverer på. Sånn er nå det. Her på huset er kanskje de spesielle tingene Bjørnar referer til litt vanligere enn i andre miljøer. Som fascinasjonen for tegneserier.

Bjørnar arvet tegneserieinteressen av moren. Hun hadde en diger eske med tegneserier som han bladde i titt og ofte. Spesielt godt husker han den franske tegneserien Inkalen. En serie med grafiske noveller skrevet av Alejandro Jodorowsky og opprinnelig illustrert av Jean Giraud. For de som ikke kjenner konseptet, og for oss som sliter med å beskrive det, kan vi sitere Wikipedia-artikkelen: 

«…It is an epic space opera blending fantastical intergalactic voyage, science, technology, political intrigues, conspiracies, messianism, mysticism, poetry, debauchery, love stories, and satire.»

Ja, det er jo litt av en munnfull. Og selvsagt ganske mye å ta inn for en seks-syv år gammel gutt. Selv om det aller meste fløy langt over hodet hans, var det noe ved dette universet, det fantastiske og grenseløse, som gjorde et varig inntrykk. Tegneserieinteressen startet altså tidlig, men det var ikke før på ungdomsskolen at tegnetalentet viste seg. At oppvåkningen kom.  

En gutt i klassen gjorde stor suksess med å tegne karikaturer av medelever og lærere. 

Dette var en måte å underholde de andre elevene på som virket spennende, og som appellerte sterkt til Bjørnar. Greia var bare at han aldri sluttet å tegne. Det ble veldig mange seine kvelder. Bunker med A4-ark. Det er denne ensporede terpingen og nerdingen som kjennetegner mange med aspergers. Uten at vi skal skjære alle over én kam. Men når du tegner så mye som Bjørnar gjorde, så blir du god. Raskt. 

Han bestemte seg like godt for å starte sin tegnekarriere med å lage et episk verk: et enormt og komplekst univers av utrolige karakterer og steder. Det ble aldri fullført. Ikke skikkelig, sånn han så det for seg i hodet. Men ideen og konseptet har vært en følgesvenn helt siden han for alvor ble interessert i visuell kommunikasjon. 

«Jeg har alltid vært interessert i å fortelle historier. Men jeg var ikke så god med vanlig tekst. Har du noen gang forsøkt å gjenfortelle en tegneseriestripe til noen? Det er nesten helt umulig! Tegning er en måte å kommunisere noe som ord ikke kan. Og siden jeg ikke alltid er så god med ord, så har tegningen vært uunnværlig.» 

Tegneserieinteressen, og det å tegne figurer og ansikter, har også hatt en annen uventet og positiv effekt. Bjørnar har lenge slitt med å tyde ansiktsuttrykk og lese andres følelser. Det handler igjen om disse ørsmå nyansene i kroppsspråk og ansiktsuttrykk som skiller våre grunnleggende, men vidt forskjellige, følelser som frykt, sinne, interesse, glede, skam, avsky, skyld og tristhet. 

I tegneserieverden er nemlig figurene karikerte, ansiktsuttrykkene og emosjonene forsterket – og forenklet. Det har gitt ham en mulighet til å lære seg grunnleggende deler av det sosiale samspillet. Det er nemlig også en egenskap som kan trenes.

«Jeg var ikke nødvendigvis et naturtalent fra starten av. Men jeg sluttet liksom aldri. Og når jeg først fant ut hva jeg skulle gjøre, så fikk jeg enormt mye støtte fra foreldrene mine. Dette var ganske kort tid etter at jeg hadde fått diagnosen. Det å tegne ansiktet, det å tegne situasjoner. Jeg forstod at jeg kunne bli bedre til å forstå det sosiale samspillet. At jeg kunne utvikle den delen av meg selv.»

Bjørnar Hauge Døhlen er en godt skolert illustratør. Det startet med tegning, form og farge på videregående, deretter reklame, illustrasjon og design. Han gikk på Kunstskolen i Stavanger før han flyttet til Bergen og begynte på illustrasjonslinjen på NKF. Året etter flyttet han til London for å fullføre bachelorstudiet. 

Bjørnar har hatt flere tegneoppdrag, men han er også en dyktig grafiker, kunstmaler og skulptør. I flere år har han holdt inspirasjonsforedrag på Noroff, basert på en emballasje-serie han designet og produserte selv.  Konseptet var dyr, og serien inkluderte blant annet en kobraslange som kan formes og endres i ulike posisjoner ved hjelp av popnagler.

«Jeg har en voldsom skapertrang. Jeg elsker å uttrykke meg på kreative måter. Enten det er maling, tegning eller skulpturer. I disse forelesningene er jeg nok ikke verdens mest entusiastiske formidler. Men jeg tror de merker hvor utrolig opptatt jeg er av dette, og hvor mye jeg har lagt inn i designet. Kanskje det teller for noe?»  

Bjørnar er en kreativ kraft! Vi i Zoaring er glad for at han skal være hos oss frem til sommeren, sånn at vi kan fortsette å lære av hverandre.